Kort om opphavsrett
Litterære og kunstneriske verk er vernet gjennom bestemmelser i åndsverkloven. Det bærende prinsippet i opphavsretten, opphaverens enerett til verket, gjelder over hele verden. Eneretten sikrer opphaveren mulighet for et utbytte av innsatsen.
Når vederlag føres tilbake til opphavere og andre rettighetshavere, styrker dette nyskapingen. Et økt tilbud av kunnskap og kulturelle ytringer kommer hele samfunnet til gode.
Nedenfor følger en kort oversikt over de viktigste begrepene og bestemmelsene i den norske åndsverkloven.
Lovteksten finner du her (Lovdata).
Åndsverk
For at et arbeid skal regnes som et åndsverk, kreves det at verket er uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats (verkshøydekravet, § 2). Det stilles ikke ellers krav til verkets kvalitet.
Vernet oppstår idet verket er skapt, og det kreves ikke merking (f.eks. med copyrightmerket ©) eller annen registrering.
Retttighetshavere
Den som skaper verket er opphaver til dette. Opphaveren vil alltid være en fysisk person (evt. flere). Vedkommende kan imidlertid overdra rettigheter til andre, f.eks. forlag.
Åndsverkloven inneholder også regler til beskyttelse for andre grupper. Det gjelder utøvende kunstnere som fremfører verk, fotografer, den som frembringer databaser, samt produsenter (musikk-, filmprodusenter og kringkastingsselskap).
Økonomiske og ideelle rettigheter
De økonomiske rettighetene gir opphaveren en enerett til å råde over sitt verk (§ 3). Eneretten omfatter retten til eksemplarfremstilling samt til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten ved å fremføre eller overføre verket utenfor det private område eller ved å vise eller spre eksemplar av verket utenfor dette område. Disse rettighetene gir grunnlag for å kreve vederlag for utnyttelsen.
De ideelle rettighetene gir opphaveren rett til å bli navngitt ved bruk av verket, og til å motsette seg at verket endres eller gjengis på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart (§ 5).
Vernetid
Opphaverens økonomiske enerett varer i opphaverens levetid og 70 år etter utløpet av vedkommendes dødsår (§ 11). De ideelle rettigheter har ingen avgrensning i tid og gjelder altså også etter vernetidens utløp.
For utøvende kunstnere, produsenter og kringkastingsselskap er vernetiden 50 år (for lydopptak 70 år) regnet fra utløpet av året da fremføringen, opptaket eller utsendelsen ble gjort (§§ 16 og 20). For opptak som blir offentliggjort innen utløpet av denne perioden, regnes vernetiden fra utløpet av offentliggjørelsesåret.
For fotografiske bilder og databaser gjelder egne regler.
Avgrensninger i eneretten
Av hensyn til allmennhetens behov er det trukket visse grenser for vernet etter loven. Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak fra offentlig myndighet, samt en stor del dokumenter utarbeidet av eller for det offentlige, er helt unntatt fra lovens vern (åndsverklovens § 14).
For øvrige verk er det på forskjellige måter gjort avgrensninger i eneretten gjennom regler om fri bruk, tvangslisenser og avtalelisenser:
Fri bruk
Det gjelder en viss rett til fri bruk, dvs. bruk uten samtykke og uten vederlag. Dette omfatter bl.a. en adgang til å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk, dvs. innen familie og vennekretsen (§ 26), og rett til å sitere fra et verk (§ 29).
Retten til å kopiere til privat bruk forutsetter at det benyttes et lovlig kopieringsgrunnlag. For slik kopiering som skjer til privat bruk får rettighetshaver kompensasjon.
Tvangslisens
Lovens tvangslisenser gir adgang til bruk uten å innhente samtykke, men med plikt til å betale vederlag. Slike regler gjelder bl.a. gjengivelse av deler av verk i samleverk til bruk ved gudstjeneste eller undervisning (§ 44).
Avtalelisens
Lovens avtalelisenser gjør det praktisk mulig for brukerne å få tillatelse til å bruke en stor mengde verk og prestasjoner, gjennom én enkelt avtale, uten å risikere krav fra utenforstående rettighetshavere.
Avtalelisensreglene utvider virkningene av avtaler som er inngått med én organisasjon for rettighetshavere, og innebærer at også rettighetshavere som ikke er medlemmer underlegges de samme vilkår som i avtalen.
Slike bestemmelser er bl.a. knyttet til avtaler om kopiering (§§ 46 og 47), bruk av verk i arkiv, bibliotek og museer (§ 50) og bruk av audiovisuelle verk (§ 57).
De fleste av Kopinors avtaler er inngått i medhold av avtalelisens. Les mer om avtalelisensen her.
Sanksjoner
Blir reglene i åndsverkloven overtrådt, har rettighetshaver krav på vederlag og erstatning (§ 81). Det kan også idømmes straff i form av bøter eller fengsel.
Internasjonale avtaler
De norske opphavsrettsreglene er utformet på bakgrunn av et internasjonalt samarbeid. Norge er blant annet tilsluttet disse konvensjonene, som forvaltes av FNs særorganisasjon WIPO:
- Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk (opprinnelig fra 1886)
- Romakonvensjonen til beskyttelse av utøvende kunstnere og visse produsenter (fra 1961)
Videre er Norge gjennom EØS-avtalen bundet av de fleste av EUs beslutninger innenfor opphavsrettsområdet.