Internasjonalt opphavsrettsarbeid
Opphaverens enerett er et prinsipp som gjelder over hele verden. De norske reglene om opphavsrett er utformet på bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser gjennom WIPO (World Intellectual Property Organization), WTO (World Trade Organization) og EU/EØS, samt gjennom nordisk samarbeid.
Norge er tilsluttet Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk (opprinnelig fra 1886) og Romakonvensjonen (fra 1961)
Kopinors internasjonale arbeid
Det internasjonale arbeidet i Kopinor skjer ved
- utveksling av vederlag og rettigheter med utenlandske organisasjoner
- deltagelse i internasjonale organisasjoner, særlig International Federation of Reproduction Rights Organisations (IFRRO)
- utviklings- og solidaritetsarbeid, blant annet gjennom IFRRO og medlemsorganisasjonene
WIPO
WIPO (World Intellectual Property Organization) er en særorganisasjon i FN og forvalter de internasjonale konvensjonene innen blant annet patentrett og opphavsrett. Én av disse er Bernkonvensjonen, som er omtalt nedenfor.
Arbeidet i WIPO foregår blant annet i en fast komité (Standing Committee on Copyright and Related Rights), som vanligvis møtes to ganger i året.
EU/EØS
Gjennom EØS-avtalen er Norge bundet av de fleste av EUs beslutninger innenfor opphavsrettsområdet. Opphavsrettsdirektivet fra 2001 (om opphavsrett i informasjonssamfunnet) ble gjennomført i norsk rett ved endringene i åndsverkloven 2005.
Flere saker innenfor opphavsretten ligger nå til behandling i EØS-organene eller til påfølgende gjennomføring i norsk rett.
Bernkonvensjonen
Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk ble undertegnet første gang 9. september 1886. Den er revidert en rekke ganger, senest i Paris i 1971.
Konvensjonens hovedprinsipp er prinsippet om nasjonal behandling, at utenlandske opphavere skal ha det samme vern for sine verk som det landets egne borgere har.
Bernkonvensjonen administreres av World Intellectual Property Organisation (WIPO). Norge sluttet seg til konvensjonen i 1896.