Bernkonvensjonen: Brusselteksten

Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk av 9. september 1886, komplettert i Paris den 4. mai 1896, revidert i Berlin den 13. november 1908, komplettert i Bern den 20. mars 1914, revidert i Roma den 2. juni 1928 og revidert i Brussel den 26. juni 1948.

Oversatt til norsk av advokat Astri M. Lund.

Se også

• Paristeksten
• Oversetterens forord

Artikkel 1
De land som nærværende konvensjon gjelder for, danner en union til vern av opphavsmenns rettigheter til sine litterære og kunstneriske verk.

Artikkel 2
(1) Betegnelsene "litterære og kunstneriske verk" omfatter alle frembringelser på det litterære, vitenskapelige og kunstneriske område, uansett uttrykksmåte og -form, så som: bøker, brosjyrer og andre skrifter; foredrag, taler, prekener og andre verk av samme art; dramatiske eller musikkdramatiske verk; koreografiske verk og pantomimer hvis iscenesettelse er fiksert ved skrift eller på annen måte; musikkomposisjoner med eller uten ord; kinematografiske verk og verk frembragt på en måte som er analog med kinematografi; verk av tegnekunst, malerkunst, byggekunst, skulptur, gravyr og litografi; fotografiske verk og verk frembragt på en måte som er analog med fotografi; verk av brukskunst; illustrasjoner, geografiske kart; plantegninger, skisser og tredimensjonale arbeider vedrørende geografi, topografi, byggekunst eller vitenskap.

(2) På samme måte som originalverk vernes, uten at de rettigheter som tilkommer originalverkets opphavsmenn derved innskrenkes, oversettelser, bearbeidelser, musikkarrangementer og andre gjengivelser i endret skikkelse av et litterært eller kunstnerisk verk. Det er dog forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastsette hvilket vern som skal tilstås oversettelser av offisielle tekster på lovgivningens, forvaltningens og rettspleiens område.

(3) Samlinger av litterære eller kunstneriske verk, så som leksika og antologier, som med hensyn til utvalget eller ordningen av stoffet utgjør intellektuelle frembringelser, vernes som sådanne, uten at dette innskrenker de rettigheter som tilkommer opphavsmennene til de enkelte verk som inngår i samlingene.

(4) De ovenfor nevnte verk nyter vern i alle unionslandene. Vernet gjelder til fordel for opphavsmannen og hans rettsetterfølgere.

(5) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastlegge anvendelsesområdet for lovgivning om verk av brukskunst og industrielle mønstre og modeller, såvel som vilkårene for vern av disse verk, mønstre og modeller. For verk som i hjemlandet vernes utelukkende som mønstre og modeller, kan i de andre unionsland bare kreves slikt vern som i disse land gis for mønstre og modeller.

Artikkel 2 bis
(1) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning helt eller delvis å unnta politiske taler og taler under rettsforhandlinger fra det vern som omhandles i foregående artikkel.

(2) Det er likeledes forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastsette på hvilke betingelser foredrag, taler, prekener og andre verk av samme art skal kunne gjengis i pressen.

(3) Opphavsmannen skal likevel alene ha retten til å foranstalte samlinger av sine verk av den art som er nevnt i de foregående avsnitt.

Artikkel 3
(Artikkel 3 opphevet).

Artikkel 4
(1) Opphavsmenn som er undersåtter av et av unionslandene, nyter i de land som ikke er verkets hjemland, for sine verk, enten de ikke er publisert eller de er publisert første gang i et unionsland, de rettigheter som de respektive lovgivninger nå eller i fremtiden innrømmer de egne undersåtter, og dessuten de rettigheter som nærværende konvensjon særskilt innrømmer.

(2) Nytelsen og utøvelsen av disse rettigheter er ikke betinget av at noen formalitet iakttas og er uavhengig av om verket har vern i sitt hjemland. Der ikke annet er fastsatt i nærværende konvensjon, bestemmes rekkevidden av vernet samt de rettslige midler opphavsmannen tilsikres for å kunne verne om sine rettigheter, utelukkende av lovgivningen i det land der vern kreves.

(3) Som verkets hjemland anses: for publiserte verk, landet der den første publisering skjedde, selv om det gjelder verk som er publisert samtidig i flere unionsland som har samme vernetid. Hvis det gjelder verk som er publisert samtidig i flere unionsland med forskjellig vernetid, anses som hjemland det av dem som har den korteste vernetid. For verk publisert samtidig i et land utenfor unionen og i et unionsland er det dette siste land alene som regnes som hjemland. Som publisert samtidig i flere land anses ethvert verk som er utkommet i to eller flere land innenfor tredve dager fra dets første publisering.

(4) Med "publiserte verk" skal i artiklene 4, 5 og 6 forstås verk som er utgitt, uansett måten eksemplarene er fremstilt på, forutsatt at disse er gjort tilgjengelige for almenheten i tilstrekkelig antall. Oppføring av et dramatisk eller musikkdramatisk verk eller fremføring av et kinematografisk verk, fremføring av et musikkverk, offentlig opplesning av et litterært verk, overføring eller radioutsendelse av litterære eller kunstneriske verk, utstilling av et kunstverk og reisning av et byggverk anses ikke som publisering.

(5) Som hjemland for ikke-publiserte verk anses det land som opphavsmannen tilhører. Som hjemland for verk av byggekunst eller verk av grafisk eller tredimensjonal kunst som er inkorporert i en fast eiendom anses dog det unionsland der verket er blitt reist eller inkorporert i en fast eiendom.

Artikkel 5
Undersåtter av et av unionslandene, som først publiserer sine verk i et annet unionsland, har i dette siste land samme rettigheter som dets egne opphavsmenn.

Artikkel 6
(1) Opphavsmenn som ikke er undersåtter av noe unionsland og som første gang publiserer sine verk i et unionsland, nyter i dette land samme rettigheter som dets egne opphavsmenn, og i de andre unionsland de rettigheter som nærværende konvensjon innrømmer.

(2) Hvis et land utenfor unionen ikke gir tilstrekkelig vern for verk av opphavsmenn som er undersåtter av et unionsland, kan dog dette land begrense vernet for verk hvis opphavsmenn på tidspunktet for verkenes første publisering er undersåtter av det annet land og ikke er fast bosatte i noe unionsland. Hvis det land der den første publisering fant sted gjør bruk av denne adgang, er de øvrige unionsland ikke forpliktet til å innrømme de verk som gis slik særbehandling, mer vidtgående vern enn det de får i det land der den første publisering fant sted.

(3) Begrensning av vernet i medhold av foregående avsnitt må ikke føre til innskrenkning av de rettigheter som en opphavsmann har ervervet for et verk som er publisert i et unionsland før begrensningen ble satt i kraft.

(4) Unionsland som i medhold av nærværende artikkel begrenser opphavsrettslig vern, skal underrette Den sveitsiske forbundsregjering om dette ved en skriftlig erklæring som skal utpeke de land overfor hvilke vernet begrenses, og angi de begrensninger som gjøres i rettighetene til opphavsmenn som er undersåtter av vedkommende land. Den sveitsiske forbundsregjering skal straks underrette alle unionsland om forholdet.

Artikkel 6 bis
(1) Uavhengig av opphavsmannens økonomiske rettigheter, og selv etter overdragelse av disse, beholder opphavsmannen i hele sin levetid retten til å gjelde som opphavsmann til verket, og til å motsette seg enhver forvanskning, beskjæring eller annen endring av verket og enhver annen krenkelse av det, som kan skade hans ære eller anseelse.

(2) I den utstrekning den nasjonale lovgivning i unionslandene tillater, skal de rettigheter som tilstås opphavsmannen i henhold til avsnitt (1) foran, etter hans død bestå iallfall inntil de økonomiske rettigheter er opphørt og utøves av de personer eller institusjoner som denne lovgivning utpeker. Det er forbeholdt unionslandenes nasjonale lovgivning å fastsette vilkårene for utøvelsen av de rettigheter som omhandles i dette avsnitt.

(3) De rettslige midler som skal kunne anvendes til vern for de rettigheter som anerkjennes i nærværende artikkel, bestemmes av lovgivningen i det land der vern kreves.

Artikkel 7
(1) Varigheten av det vern som nærværende konvensjon innrømmer, omfatter opphavsmannens levetid og femti år etter hans død.

(2) Dog skal i de tilfelle der et eller flere unionsland innrømmer en lengre vernetid enn den som er fastsatt i avsnitt (1), vernetiden bestemmes av loven i det land der vern kreves, men den kan ikke være lengre enn den vernetid som gjelder i verkets hjemland.

(3) For kinematografiske verk, fotografiske verk, verk som er frembragt på annen måte som er analog med kinematografi eller fotografi, og for verk av brukskunst, bestemmes vernetiden av loven i det land der vern kreves, men den kan ikke være lengre enn den vernetid som gjelder i verkets hjemland.

(4) For anonyme og pseudonyme verk er vernetiden femti år regnet fra publiseringen. Hvis imidlertid det av opphavsmannen brukte pseudonym ikke etterlater noen tvil om hans identitet, er vernetiden som fastsatt i avsnitt (1). Hvis opphavsmannen til et anonymt eller pseudonymt verk avslører sin identitet innenfor det ovenfor nevnte tidsrom, gjelder den vernetid som er fastsatt i avsnitt (1).

(5) For posthume verk som ikke går inn under de kategorier verk som er nevnt i avsnitt (3) og (4), opphører vernetiden til fordel for arvingene og andre rettsetterfølgere femti år etter opphavsmannens død.

(6) Vernetiden etter opphavsmannens død og de vernetider som er fastsatt i avsnitt (3), (4) og (5) foran, begynner å løpe fra opphavsmannens død respektive fra publiseringen, men vernetidenes lengde beregnes først fra 1. januar i det år som følger etter den begivenhet som bevirker at nevnte vernetider begynner å løpe.

Artikkel 7 bis
Varigheten av opphavsrett som tilkommer medarbeidere i et verk i fellesskap, beregnes etter dødsdatoen for den lengstlevende av medarbeiderne.

Artikkel 8
Opphavsmenn til litterære og kunstneriske verk som vernes etter nærværende konvensjon nyter i hele den tid deres rettigheter til originalverket består, enerett til å oversette eller la oversette sine verk.

Artikkel 9
(1) Føljetongromaner, noveller og alle andre verk, de være seg litterære, vitenskapelige eller kunstneriske, uansett emne, som er publisert i aviser eller tidsskrifter i et av unionslandene, må ikke reproduseres i de andre land uten opphavsmennenes samtykke.

(2) Aktualitetsartikler om økonomiske, politiske eller religiøse emner kan gjengis i pressen så fremt gjengivelse ikke uttrykkelig er blitt forbeholdt. Kilden må dog alltid tydelig angis; sanksjoneringen av denne forpliktelse bestemmes av lovgivningen i det land der vern kreves.

(3) Vernet etter nærværende konvensjon gjelder ikke for dagsnyheter og heller ikke for blandede notiser som har karakter av rene pressemeldinger.

Artikkel 10
(1) I alle unionsland er korte sitater fra avis-og tidsskriftartikler lovlige, også i form av presseoversikter.

(2) Det er forbeholdt lovgivningen i unionslandene og eksisterende eller fremtidige særavtaler mellom dem å tillate, i den utstrekning formålet rettferdiggjør det, lån fra litterære eller kunstneriske verk til publikasjoner bestemt for undervisning eller som har vitenskapelig karakter og til samlinger av lesestykker.

(3) Sitat og lån skal være ledsaget av kildeangivelse og av opphavsmannens navn hvis dette er angitt i kilden.

Artikkel 10 bis
Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastsette de vilkår på hvilke det i aktualitetsreportasjer gjennom fotografi, kinematografi eller kringkasting, skal være tillatt å gjøre opptak av, reprodusere og gjøre tilgjengelig for almenheten mindre deler av litterære eller kunstneriske verk.

Artikkel 11
(1) Opphavsmenn til dramatiske og musikkdramatiske verk og musikkverk nyter enerett til: 1) offentlig oppføring eller fremføring av sine verk; 2) overføring til almenheten på en hvilken som helst måte av oppføring eller fremføring av sine verk. Det som her er bestemt gjør dog ingen innskrenkning i bestemmelsene i artiklene 11 bis og 13.

(2) Samme rettigheter tilkommer opphavsmenn til dramatiske og musikkdramatiske verk med hensyn til oversettelse av deres verk i hele den tid deres rettigheter til originalverket består.

(3) For vern etter nærværende artikkel kreves det ikke at opphavsmennene ved publiseringen av sine verk forbyr offentlig oppføring eller fremføring.

Artikkel 11 bis
(1) Opphavsmenn til litterære og kunstneriske verk nyter enerett til: 1) radioutsendelse av sine verk eller overføring av dem til almenheten ved ethvert annet middel som kan overføre trådløst tegn, lyd eller bilder; 2) enhver overføring til almenheten, gjennom tråd eller trådløst, av radiosendte verk, når denne overføring foretas av et annet foretak enn det opprinnelige; 3) overføring til almenheten av radiosendte verk ved hjelp av høyttaler eller enhver annen tilsvarende innretning som kan overføre tegn, lyd eller bilder.

(2) Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å bestemme vilkårene for utøvelse av de rettigheter som omhandles i avsnitt (1) foran, men disse vilkårs virkning skal være strengt begrenset til det land som har fastsatt dem. De kan ikke under noen omstendighet gjøre inngrep i opphavsmannens ideelle rett eller i opphavsmannens rett til å motta et rimelig vederlag, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes av den kompetente myndighet.

(3) Med mindre annet er avtalt, innebærer en tillatelse som er gitt i henhold til avsnitt (1) i denne artikkel, ikke tillatelse til å gjøre opptak av radiosendte verk ved hjelp av innretning som kan fiksere lyd eller bilde. Det er dog forbeholdt unionslandenes lovgivning å fastsette regler om efemere opptak som gjøres av et kringkastingsforetak ved dets egne hjelpemidler og for dets egne sendinger. Lovgivningen kan tillate bevaring av slike opptak i offentlige arkiv når de har uvanlig dokumentarisk interesse.

Artikkel 11 ter
Opphavsmenn til litterære verk nyter enerett til offentlig opplesning av sine verk.

Artikkel 12
Opphavsmenn til litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk nyter enerett til å bearbeide, arrangere eller på andre måter omforme disse.

Artikkel 13
(1) Opphavsmenn til musikkverk nyter enerett til: 1) opptak av disse verk ved hjelp av innretninger som kan gjengi dem mekanisk; 2) offentlig fremføring ved hjelp av slike innretninger av verk som det er gjort slikt opptak av.

(2) Forbehold og vilkår vedrørende anvendelsen av de rettigheter som er omtalt i avsnitt (1) foran, kan hvert unionsland for sitt eget vedkommende fastsette, men virkningen av enhver begrensning eller betingelse av denne art skal være strengt begrenset til det land som har fastsatt dem, og kan ikke under noen omstendighet gjøre inngrep i opphavsmannens rett til å motta et rimelig vederlag, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes av den kompetente myndighet.

(3) Bestemmelsen i avsnitt (1) i nærværende artikkel har ikke tilbakevirkende kraft og kan følgelig ikke i et unionsland anvendes overfor verk som i vedkommende land lovlig har vært overført til mekaniske innretninger før ikrafttredelsen av den i Berlin 13. november 1908 undertegnede konvensjon eller, dersom det dreier seg om et land som har sluttet seg til unionen etter denne dato eller som slutter seg til den i fremtiden, før tilslutningsdagen.

(4) Opptak som er gjort i medhold av avsnitt (2) og (3) i nærværende artikkel og som uten tillatelse av de berørte parter innføres til et land der de ikke ville ha vært lovlige, kan beslaglegges der.

Artikkel 14
(1) Opphavsmenn til litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk har enerett til: 1) bearbeidelse og gjengivelse av disse verk gjennom kinematografi samt spredning av således bearbeidede eller gjengitte verk; 2) offentlig oppføring og offentlig fremføring av de således bearbeidede eller gjengitte verk.

(2) Uten at dette innskrenker de rettigheter som tilkommer opphavsmannen til det bearbeidede eller gjengitte verk, har det kinematografiske verk vern som et originalverk.

(3) For bearbeidelse til enhver annen kunstnerisk form av kinematografiske frembringelser som bygger på litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk, kreves tillatelse fra originalverkets opphavsmann, uten at dette innskrenker den enerett som tilkommer opphavsmennene til de kinematografiske frembringelsene.

(4) Kinematografiske bearbeidelser av litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk er ikke undergitt de forbehold og vilkår som omhandles i artikkel 13 (2).

(5) Foranstående bestemmelser gjelder også for gjengivelser eller produksjoner som er blitt til ved enhver annen fremgangsmåte som er analog med kinematografi.

Artikkel 14 bis
(1) Med hensyn til originalkunstverk og forfatteres og komponisters originalmanuskripter nyter opphavsmannen - eller, etter hans død, de personer eller institusjoner som den nasjonale lovgivning utpeker, - en uoverdragelig rett til å være medinteressent i de salg som verket er gjenstand for etter den første overdragelse foretatt av opphavsmannen.

(2) Det vern som er forutsatt i foregående avsnitt kan bare gjøres gjeldende i det enkelte unionsland hvis lovgivningen i det land opphavsmannen er hjemmehørende i innrømmer slikt vern, og bare i den utstrekning som tillates av lovgivningen i det land der dette vern kreves.

(3) De nærmere regler om beløpenes innkrevning og størrelse fastsettes av hvert lands nasjonale lovgivning.

Artikkel 15
(1) For at opphavsmenn til litterære og kunstneriske verk som er vernet ved nærværende konvensjon, inntil det motsatte er bevist, skal anses som sådanne og følgelig ha adgang til å anlegge sak ved domstolene i unionslandene for å forfølge opphavsrettskrenkelser, er det tilstrekkelig at navnet er angitt på verket på sedvanlig måte. Nærværende avsnitt får anvendelse selv om dette navn er et pseudonym, når det av opphavsmannen antatte pseudonym ikke etterlater noen tvil med hensyn til hans identitet.

(2) Hva angår anonyme verk og andre pseudonyme verk enn slike som er nevnt i foregående avsnitt, anses den forlegger eller tilsvarende utgiver hvis navn er angitt på verket, uten annet bevis, å representere opphavsmannen; i denne egenskap er han berettiget til å vareta og å gjøre gjeldende dennes rettigheter. Bestemmelsen i nærværende avsnitt opphører å være anvendelig når opphavsmannen har avslørt sin identitet og godtgjort sin egenskap av opphavsmann til verket.

Artikkel 16
(1) Ethvert ulovlig ettergjort verk kan beslaglegges av de kompetente myndigheter i de unionsland der originalverket har rett til vern etter loven.

(2) I disse land kan beslagleggelse også anvendes overfor eksemplar som kommer fra et land der verket ikke har vern eller har opphørt å ha det.

(3) Beslagleggelse finner sted i samsvar med det enkelte lands lovgivning.

Artikkel 17
Bestemmelsene i nærværende konvensjon kan ikke i noen som helst henseende begrense den rett som tilkommer regjeringen i hvert av unionslandene til ved lovgivning eller politiforskrifter å tillate, overvåke eller forby spredning, oppføring eller utstilling av noe arbeid eller noen frembringelse, som den kompetente myndighet måtte finne det nødvendig å utøve denne rett overfor.

Artikkel 18
(1) Nærværende konvensjon gjelder alle verk som på tidspunktet for dens ikrafttredelse ennå ikke er falt i det fri i hjemlandet som følge av at vernetiden er utløpt.

(2) Hvis imidlertid et verk som følge av utløpet av den vernetiden som verket tidligere var tilstått, er falt i det fri i det land hvor vern kreves, skal dette verk ikke på ny være vernet der.

(3) Anvendelse av dette prinsipp skal skje i overensstemmelse med de bestemmelser som inneholdes i særavtaler som for dette formål er eller måtte bli sluttet mellom unionsland. I mangel av slike bestemmelser skal de respektive land hver for sitt vedkommende fastlegge den nærmere fremgangsmåte for anvendelsen av dette prinsipp.

(4) Foranstående bestemmelser gjelder også i tilfelle av nye tiltredelser til Unionen, og i de tilfelle hvor vernet utvides ved anvendelse av artikkel 7 eller ved at forbehold frafalles.

Artikkel 19
Bestemmelsene i nærværende konvensjon er ikke til hinder for å kreve anvendelse av mer vidtgående bestemmelser som måtte være fastsatt i et unionslands lovgivning.

Artikkel 20
Regjeringene i unionslandene forbeholder seg rett til å treffe særavtaler seg imellom, for så vidt disse avtaler gir opphavsmennene mer vidtgående rettigheter enn dem som er innrømmet ved Konvensjonen, eller inneholder andre bestemmelser som ikke er i strid med nærværende konvensjon. De bestemmelser i bestående avtaler som oppfyller de foran nevnte vilkår, skal fortsatt gjelde.