Ansvarlig KI – men hvem tar ansvaret?

Et av buzz-ordene i KI-debatten er «ansvarlig kunstig intelligens». Jeg forstår godt at uttrykket kan virke som en finger i øyet på kunstnere og andre kreative som opplever at oppdragene tørker inn og at generisk lavkvalitetsinnhold fyller alle rom, spaltemetere og gigabytes. Samfunnsdebatten erstattes av KI-sørpe. Hvor ansvarlig er det, liksom?

Uttrykket skal beskrive noe etisk forsvarlig, lovlig og sikkert. For oss i Kopinor betyr det opphaveres og utgiveres mulighet til å forvalte sine egne rettigheter. Vi er glade for at våre medlemmer, som direkte representerer rettighetshaverne, har pekt på oss og gitt oss fullmakt til å inngå avtaler om bruk av verk i språkmodeller.

Vi skal forvalte dette ansvaret med det alvor det fortjener. Vårt avtalespor med Nasjonalbiblioteket har ført til en avtale om bruk av avisinnhold i nasjonale språkmodeller og enighet om vilkårene for bruk av bokinnhold. Med klare og avtalte begrensninger som skal sikre rom for menneskeskapte åndsverk også i fremtiden.

Men så må også politikk og forvaltning følge etter. Foreløpig strekker vi oss ikke lenger enn til å presse et utdatert lovverk inn i norsk åndsverklov. Importert fra EU, der debatten har gått videre og mange ser at prinsippene i et sju år gammelt direktiv ikke treffer dagens virkelighet og ikke setter opp et tilstrekkelig forsvar for menneskelig kreativitet.

Hvis vi fortsatt skal kunne sikre en levende kultur og kunnskapsindustri og gjøre det mulig å leve som skapende åndsarbeidere, må KI-politikken legges om. Opphavsrettens logikk må følges, og rettighetshaverne må kunne gjøre avtaler om bruk av sitt eget innhold.

Det er ansvarlig KI.